Naltrekson mot opioid-avhengighet

Zill-E-Huma Latif disputerte nylig med sin doktorgrad om bruk av legemiddelet naltrekson i behandling av personer som er avhengige av opioider.

Latif har studert legemiddelets effekt på symptomer som angst, depresjon, søvnløshet og kroniske smerter.

Disse symptomene er typiske "komorbide" symptomer, altså symptomer som kommer i tillegg til hoveddiagnosen. Personer med opioid-avhengighet har en økt forekomst av psykiatriske lidelser og søvnproblemer sammenliknet med befolkningen generelt.

Latif har i sin avhandling sammenliknet effekten av langtidsvirkende naltrekson med et legemiddel som vanligvis brukes i legemiddelassistert behandling (LAR), kalt buprenorfin. 

Hovedbudskapet fra studien er at komorbide symptomer som angst, depresjon og søvnløshet blant opioid-avhengige pasienter ikke forverres av langtidsvirkende naltrekson, og derfor ikke bør være til hinder for et bytte fra dagens LAR-behandling til langtidsvirkende naltrekson.

NRK skrev tidligere i år en sak om naltrekson-forskningen: Nåla som kan redde liv

Latif ble nylig hedret med de årlige forskningsprisene ved Ahus for fremragende forskning:

Fremragende forskere ved Ahus

​Les Zill-E-Huma Latifs sammendrag

Opioid-avhengighet er en kronisk sykdom og fører til høye kostnader for den enkelte bruker, deres familier og samfunnet. Personer med opioid-avhengighet har en økt forekomst av psykiatriske lidelser og søvnproblemer sammenliknet med befolkningen generelt. I tillegg er opioider en av de hyppigst forskrevne medisinene for behandling av smerte.

I sin avhandling Long-Term Effectiveness, Psychiatric Distress, and Chronic Pain in Opioid-Dependent Individuals Receiving Treatment With Extended-Release Naltrexone har Zill-E-Huma Latif og medarbeidere sammenlignet effekten av langtidsvirkende naltrekon (opioid antagonist) med Buprenorfine-naloksone (partiell opioid agonist) blant opioid-avhengige med komorbide symptomer av angst, depresjon, søvnløshet og kroniske smerter. Den randomiserte delen av studien varte 12 ukers etterfulgt av en 36 ukers oppfølgingsperiode periode hvor deltakere enten fortsatte med langtidsvirkende naltrekson eller skiftet til slik behandling.  

I oppfølgingsstudien fant man ingen signifikante forskjeller mellom behandlingsgruppene på retensjon i behandling eller bruk av opioider og andre illegale rusmidler. Langtidsvirkende naltrekson gav samme grad av forbedring av komorbide symptomer av angst, depresjon og søvnløshet som buprenorfin-naloxone. Slike symptomer kom heller ikke tilbake på lengre tids behandling med langtidsvirkende naltrekson i oppfølgingsstudien. Deltakere som fikk behandling med langtidsvirkende naltrekson viste ingen økning i kroniske smerter i forhold til hva de opplevde under bruk av opioider.

Konklusjonen fra studien er at komorbide symptomer av angst, depresjon og søvnløshet hos opioid-avhengige ikke forverres når man slutter med opioider, og at kronisk smerte ikke bør være til hinder for et bytte fra LAR medisin (opiat-agonist behandling) til langtidsvirkende naltrekson. Det synes som at opiat-agonist behandling har ingen fordeler framfor langtidsvirkende naltrekson hos opiat-avhengige med kroniske smerter.