Mus ble mer aggressive av blod fra voldsdømte

- Dette er første skritt på veien til å finne en biologisk markør for aggresjon, sier forsker Henning Værøy, som har vakt stor internasjonal interesse med en studie av blod fra voldsdømte i Ila fengsel.

Laboratoriemus
Mus ble mer aggressive etter å ha fått antistoffet IgG fra voldsdømte i Ila fengsel.

Hvilke krefter er sterke nok til at noen tyr til vold og drap mot sin egen vilje?

Dette spørsmålet stilte forsker Henning Værøy seg etter å ha hatt samtaler med voldsdømte i mange år som rettspsykiater. Gjentatte ganger hører han samme forklaring:

- De visste i gjerningsøyeblikket at det de gjorde var galt, men likevel greide de ikke å stoppe det, sier Værøy. Han er psykiater og seniorforsker ved Avdeling for psykiatrisk forskning og fagutvikling ved Akershus universitetssykehus (Ahus), og har nylig publisert forskning som kan bidra til å forklare hva som fører til at noen tyr til ekstreme aggressive handlinger.

Studien er publisert i det prestisjetunge tidsskriftet PNAS (Proceedings of the National Academy of Science), og er åpen for alle lesere.

Mus angrep raskere

- Vi var på jakt etter en biologisk markør for aggressivitet, sier Værøy, som sammen en internasjonal forskningsgruppe undersøkte immunsystemet til 16 mennesker som soner forvarings- og langtidsdommer for mord og mishandling i Ila fengsel i Oslo.

En biologisk markør en egenskap som kan objektivt måles og vurderes som en indikator på biologiske prosesser.

Forskerne hentet antistoffer fra de voldsdømte, og injiserte disse inn i forskningsmus for å se om det kunne påvirke musenes adferd. Og det var nettopp det som skjedde:

- Musene ble mer aggressive, sier Værøy. Musene som hadde fått antistoffer fra voldsdømte gikk til angrep på andre mus mye raskere enn musene som hadde fått antistoffer fra ikke-aggressive personer.

- Dette er første skritt på veien til å finne en biologisk markør for aggresjon sier Værøy.

Aggressivitet er en stressreaksjon

- Vi vet fra før at aggressiv adferd er en ekstrem stressreaksjon, sier Værøy.

Henning Værøy

Henning Værøy er psykiater og seniorforsker ved Avdeling for psykiatrisk forskning og fagutvikling ved Ahus.

Stress reguleres og uttrykkes av et system i kroppen som kalles for Hypothalamus-Hypofyse-Binyre-aksen (HPA). Når vi opplever stress, skiller hypothalamus i hjernen ut et hormon som beveger seg ned til hypofysen, som så skiller ut hormonet Adrenokortikotropint hormon (ACTH). ACTH fraktes i blodet fra hypofysen til binyrebarken, og virker ved å regulere mengden kortisol i blodet. Kortisol er også kjent som "stresshormonet".

Studien bygger på funn i en studie fra 2005, som knyttet antisosial adferd til uvanlig høye verdier av antistoffet Immunglobulin G (IgG), som er et autoantistoff.

Fordi autoantistoffet IgG binder seg til ACTH (ACTH IgG), mistenkte forskerne at IgG også kunne utløse kroppens stressreaksjon. 

Antistoffene oppførte seg annerledes hos de voldsdømte

Værøy og kolleger viser for første gang at ACTH IgG alene påvirker kortisolnivået, både hos aggressive og de ikke-aggressive kontrollene. De fant også at de to gruppene delte seg i to måter å respondere på ACTH IgG: de som responderer med å utløse kortisol - de impulsive, og de som ikke responderer - de som ikke lar seg stresse.

Studien viste dessuten at deler av IgG kan binde seg til hormonet ACTH på ulike steder, som to ulike puslespillbrikker. De voldsdømte hadde til felles at IgG bandt seg til ACTH på samme sted, mens det bandt seg på et annet sted hos de ikke-aggressive kontrollpersonene. Denne bindingen mellom IgG og ACTH kan være avgjørende for hvordan ACTH regulerer kroppens reaksjon på stress.

- Hvorfor IgG binder seg andre steder hos de aggressive, vet vi imidlertid ikke, sier Værøy, som ser frem til å forske videre på dette.

Antar at bakterier er årsaken

- Tidligere forskning har vist en sammenheng mellom spiseforstyrrelser og antistoff fra bakterier. Vi leker med en hypotese om at bakterier kan være opphavet til aggressive stressreaksjoner, og vil se nærmere på det, sier Værøy.

Studien har raskt vakt stor internasjonal interesse, og er i dag en av de mest leste artiklene i tidsskriftet PNAS, som er et av verdens mest leste tverrfaglige vitenskapelige tidsskrifter.