Tett samarbeid ved bruk av tvang i rusomsorgen

I saker der det vurderes bruk av tvang i rusomsorg, er det behov for tett dialog mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. Derfor var bruk av tvang tema da avdeling rus og avhengighet (ARA) inviterte kommuner og bydeler til et dialogmøte i mai.

Personer kan innlegges ved tvang i tilfeller der de utsetter sin helse for fare gjennom vedvarende og omfattende rusmiddelbruk, og hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig. 

- Dette er et tema som i særlig grad krever samhandling på tvers av nivåer, sier assisterende avdelingsleder Gro Helen Øiestad Nordberg i avdeling for rus og avhengighet ved Ahus. To ganger i året inviterer avdelingen til et dialogmøte, der alle kommuner og bydeler i opptaksområdet inviteres. Formålet er å sikre samarbeid, samhandling og god kommunikasjon på tvers. 

Denne gangen var det bruk av tvang som var tema. Bruk av tvang omtales som tilbakeholdelse uten eget samtykke i helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 10. Det er kommunene som fremmer vedtak om tvang etter denne loven, og fylkesnemnda som fatter vedtaket. Spesialisthelsetjenesten deltar som drøftingspartnere i tvangssaker, i såkalte bistandsteam.

​Når kommunen eller bydelen har behov for å vurdere å fremme en sak om innleggelse uten eget samtykke, møtes bistandsteamet. 

- Bistandsteam er et rådgivende organ sammensatt av ulike fagområder både fra spesialist- og kommunehelsetjenesten, der vi kan diskutere utfordringer og spørsmål, forklarer Øiestad Nordberg.​

Deltakere i teamet kommer an på den enkelte saken, men ruskonsulent, fastlege, representant fra poliklinikken og juridisk kompetanse kan være aktuelle deltakere. Pasienter som ønsker det, deltar selv.

Det er en rekke vurderinger som må gjøres før bruk av tvang. Øiestad Nordberg kommer med eksempler:

- Har vi prøvd frivillighet godt nok? Har vi noen realistiske alternative tiltak til tvangsbruk? Faller saken inn under lovverkets intensjon? Vi må også vurdere etiske utfordringer ved å inngripe i pasientens liv på denne måten, og vurdere hva vi forventer å oppnå ved bruk av tvang, og hva vi eventuelt forspiller ved ikke å benytte tvang. ​

Øiestad Nordberg forteller at det er lite forskning på området, og at det er usikkert om bruk av tvang har ønsket langtidseffekt. 

- Men vi opplever at man ved bruk av tvang kan komme i posisjon for å jobbe videre med pasientens ønsker og behov.

Pasienten kan holdes på institusjon i inntil tre måneder, såfremt man har en konkret grunn til å tro at man i løpet av denne tiden vil kunne gjøre noe som på sikt har positiv betydning for pasienten. 

- Sammen med kommunen legger vi planer for behandling videre, og vi har jevnlig møter underveis med pasienten og kommunen.

Dialogmøter har vært avholdt siden 2012, og er en arena for å møtes på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten. Møtene oppleves som et nyttig tiltak. 

- Vi får gode tilbakemeldinger fra kommunene om at disse møtene er nyttige. Interessen fra kommunene og bydelene er stor, forteller Øiestad Nordberg.

​