Habilitering - psykiske lidelser hos personer med utviklingshemming

Å stille diagnosen psykisk liding hos personar med utviklingshemming er komplisert og krev samarbeid mellom familie, helsetenesta i kommunen og sjukehus. Det er særleg viktig å sjå på utviklingsforløpet for å finne ut når sjukdommen starta. Kor langvarig problema har vore, gir ein peikepinn på korleis behandlinga bør vere. Personar som har hatt psykisk liding i fleire år som ikkje har vore oppdaga, kan trenge langvarig behandling.

Ei særleg utfordring ved å stille ein diagnose er det at symptom på ulike psykiske lidingar liknar på kvarandre. Det vil seie at same symptom gir grunnlag for å mistenkje fleire tilstandar. Til dømes kan energitap (kraftløyse) koplast til både depresjon og schizofren psykose. Det er også slik at på same måte som i befolkninga elles, så har personar med utviklingshemming gjerne symptom på fleire psykiske lidingar samtidig. Til dømes har personar med psykotisk liding vanlegvis symptom på angst, depresjon eller tvangsliding i løpet av sjukdomsforløpet.

Utgreiing av psykisk liding hos dei med utviklingshemming er vanskeleg av fleire grunnar. Først og fremst grunna vanskar med å fortelje om symptoma (teikn på sjukdom). Utgreiing av psykisk liding i den generelle befolkninga baserer seg vanlegvis på to kjelder: Personen sjølv fortel om plagene og symptoma sine, og vi observerer endra åtferd. Når den eine hovudkjelda til informasjon er avgrensa, vil utgreiing og diagnostisering basere seg på observasjon av åtferd, i tillegg til informasjon frå personar som har kjent personen over lang tid.

At personen sjølv ikkje kan fortelje om kjernesymptom, til dømes oppleving av angst eller sansebedrag (hallusinasjonar), gjer at prosessen med å setje ein diagnose, kan ta lang tid. Diagnosar som blir stilte hos personar med meir alvorleg grad av utviklingshemming, medfører alltid uvisse.

Dersom endra åtferd ikkje blir sett på som eit tilleggsproblem, men som ein del av funksjonshemminga, kan psykisk liding blir oversett. Dette gjeld spesielt stress-symptom, søvnforstyrring, uro, irritabilitet og verbal eller fysisk aggresjon. Slike vanskar aukar med alvorsgrada av utviklingshemming og også samtidig autismespekterforstyrring.  

Alle typar psykososial behandling (samtalebehandling, gruppebehandling, undervisning om sjukdommen osv.) må tilpassast både grad av utviklingshemming og eventuelle tilleggsvanskar som autismespekterforstyrring. Pasienten bør alltid ha med seg ein følgjeperson til samtale, gruppe eller anna behandling slik at det som skjer hos behandlaren kan førast vidare mellom timane.

Personar med utviklingshemming som har akutt psykisk liding som krev døgnbehandling, blir vanlegvis innlagd ved allmennpsykiatriske akuttavdelingar.

For personar med psykose eller alvorleg stemningsliding (bipolar liding, depresjon eller mani) tilrår vi ein kombinasjon av legemiddel og miljøbehandling, og dessutan oppfølging av fagpersonar med kunnskap og erfaring.

For personar med angst- og belastingslidingar tilrår vi psykologisk behandling utan medikament. Dersom tilstanden er alvorleg og miljøbehandling ikkje er tilstrekkeleg, blir det tilrådd i nokre tilfelle bruk av SSRI-preparat (eit legemiddel som blir brukt i behandling av depresjon). I motsetning til behandling av psykose og stemningsliding der medikament er sentrale, er det ved angst- og belastingslidingar dei psykologiske og ikkje-medikamentelle behandlingsformene som har dokumentert best effekt. Slik behandling er krevjande for den det gjeld og dei fleste vil vere heilt avhengige av ein profesjonell omsorgsgivar gjennom heile behandlingsforløpet.

Familien er ein naturleg del av samarbeidet om utgreiing og behandling av psykisk liding. Næraste pårørande bør derfor vere med på møte med både med sjukehuset og kommunehelsetenesta.  

Sjukehuset rettleier dei som har ansvar for den kommunale omsorga med direkte og indirekte tiltak for å sikre at den vidare betringa til personen og for å førebyggje tilbakefall. Kommunen får høve til å byggje spesifikk kompetanse rundt personen dei har ansvar for, gjennom denne prosessen.

Det blir laga ein plan for oppfølging av helse, (inkludert kriseplan), der dette blir sett på som føremålstenleg.