– Kongsvinger sykehus er mitt andre hjem

– Det er rart å tenke på at det meste av livet mitt har foregått her. Her har jeg så å si vokst opp, smiler Randi Ellingsrud. Hun setter seg rolig ned på ett av de innerste bordene i kantina på Kongsvinger sykehus. Det er en av de første sommerdagene denne sommeren.

Randi er kledd i sommerkjole og små perleøredobber. Den iskalde forsommeren har endelig gitt tapt for en sval bris. Akkurat i dag legger den seg som et mykt teppe over de landlige områdene utenfor kantina. Vi skimter deler av Kongsvinger sentrum og blomsterbedene som endelig fylles av farger. Her har somre kommet og gått år etter år, mens Randi har stått på kjøkkenet.

I 57 år har hun jobbet ved Kongsvinger sykehus, og er etter alt å dømme den personen i landet som har jobbet lengst på samme arbeidsplass, og ved samme sykehus. 57 år er lenge. Det nærmer seg 60 år på samme arbeidsplass.

– Jeg var her faktisk første gang allerede som niåring. I 1962 sto første del av sykehuset klart og vi som bodde i området ble invitert på omvisning før åpningen. Vi dro hele familien, smiler Randi,

Hun kommer aldri til å glemme det første besøket på kjøkkenet.  

– Alt var nytt og moderne. Og jeg husker så godt den store kjøkkenmaskinen som ble vist fram, forklarer hun.

Randi Ellingsrud er født i 1953 og oppvokst ved Sigernessjøen, et lite stykke unna Kongsvinger. Her drev foreldrene Sjøstrand camping.

– Det var et fint sted å vokse opp. Det var somre med bading og krepsing utover høsten. Jeg og søstera mi la ut krepseteiner, og hver dag før skolen var vi ute for å ta de opp. I tillegg plukket vi poteter på høsten. Det kunne vi tjene litt penger på. Litt lommepenger var alltid godt å ha, forklarer Randi.

Etter åtte år på skolebenken fristet det å gjøre noe annet. Og det var særlig ett sted hun kunne tenke seg å jobbe. Kongsvinger sykehus. Sommeren 1969 satte 15 år gamle Randi seg ned for å skrive søknad på utlyst stilling som sommervikar. Søknaden sendte hun i posten.

– Jeg kom på jobbintervju og ble møtt av kjøkkensjefen. Det var en striks gammel frøken. Etter intervjuet snakket hun litt med de andre. Heldigvis ble jeg godkjent. 9.juni det året hadde jeg min første arbeidsdag. Jeg hadde ordnet med hybel på Kongsvinger og gledet meg til å gå i gang, husker Randi.

Da sommeren 1969 var over, fortsatte hun i et vikariat i to år.

– På kjøkkenet vasket jeg opp, skrelte poteter og smurte brødskiver. Vi hadde potetskrellermaskin, men måtte “like forbannad” gå over potetene for hånd etterpå, forklarer hun.

Store kjeler og tunge stekepanner var en del av jobben.

– Vi stekte fisk til store middager. Kokte lapskaus og laget grøt. Vi hang over kjelene og ble sterke armene. Jeg jobbet fra sju om morgenen til sju om kvelden og hadde tre fridager på fjorten dager. Det var en tøff turnus for oss ti som da jobbet på kjøkkenet. Jeg husker at jeg tenkte at her skal jeg jammen ikke bli gammel. Så feil kan man ta, smiler Randi.

Til tross for hardt arbeid, forteller hun om et fint miljø nede på kjøkkenet.

– Vi var flere unge som hadde det veldig gøy sammen. Det ble både glising og latter. Det hjalp nok på det tunge arbeidet .Og så hadde vi en eldre kokke der som hadde glimt i øyet. Det var både felleskap og en følelse av å bli ivaretatt, sier Randi.

Etter to år ble Randi fast ansatt ved Kongsvinger sykehus. Ungjenta Randi hadde vært både pliktoppfyllende og stått på. Nå ga det resultater.

– Det ga jo en trygghet å få fast arbeid, sier Randi.

Vi blir avbrutt av en ambulanse som i full fart er på vei inn mot akuttmottaket like ved der vi sitter. Når ambulanser og helikoptre til tider dukker opp utenfor de store vinduene i kantina, vet alle at det kan stå om liv. At noe uforutsett og dramatisk har skjedd. Randi kjenner både trafikken og lydene. Vet hva som skjer i gangene. Kjenner hverdagen på sykehuset. Vi blir sittende i taushet i noen sekunder.

– Det var jo perioder som ikke alltid var så lette, sier Randi videre. I 1972 endret nemlig livet seg ganske voldsomt for den da 19 år gamle Randi.

– I februar det året ble jeg gravid. Jeg valgte selv å avslutte forholdet til barnefaren da jeg skjønte at det ikke hadde noen framtid. Jeg husker at jeg kom på fødeavdelingen på Kongsvinger alene og fikk beskjed om at det var til pass for meg sånn jeg hadde stelt meg. Sånn var det på den tida. Ganske brutalt, sier Randi stille.

Randi flyttet ut fra sykehushybelen og inn i egen leilighet. Datteren Runa blir født på slutten av 1972, og Randi tok tre måneder permisjon. Deretter var hun tilbake i jobb.

– Jeg leide inn barnepike på dagtid. Deretter ble det barnehage. Men det ble etter hvert vanskelig med turnusjobb. Jeg ba om å få slippe turnus ettersom jeg var alene med et lite barn, men fikk beskjed om at det ikke var mulig. Da sa jeg opp jobben.

Randi var med det uten jobb og hadde en datter å forsørge.

– Det var nok et dristig valg, men å jobbe turnus gikk rett og slett ikke opp, forklarer hun. Etter noen uker ringer telefonen hjemme hos Randi. I andre enden er Kongsvinger sykehus.

-Det var blitt sykdom, og de lurte på om jeg kunne komme tilbake. Jeg sa ja på ett villkår, nemlig at jeg skulle slippe å jobbe turnus. Og slik ble det. Etter ett år var jeg fast ansatt igjen, da med produksjon av varm-mat.

Det ble noen stabile år etter dette. 

– Jeg var mye hjemme og var lite ute med de andre unge. Utelivet er ikke så nøye når du sitter med en unge å ta vare på. Jeg kunne jo ikke leie barnepike bare for å gå på kino, sier Randi bestemt. Annenhver helg, når Randi jobbet, passet foreldrene hennes på lille Runa. Da datteren begynte på skolen, var hun ofte med på jobb.

– Hun spiste frokost her klokka 08 hver morgen før hun gikk på skolen. Det som er morsomt er at Runa selv i dag jobber på sykehus. Hun har nok fått sykehuslivet gjennom morsmelken, smiler Randi.

I 1975 ble Kongsvinger sykehus bygget ut. Da byggearbeidene sto på som mest, flyttet kjøkkenet  til Kongsvinger Festning. Maten ble kjørt til sykehuset. Året etter ble det innført brettsystem.

– Da gikk vi fra kantine til å servere maten på brett. Matbrettene ble sendt på vogn ut til avdelingene. Vi sto fire stykker og delte ut varm-maten. Det var både suppe og dessert. Vi serverte over 200 pasienter. Kjøkkenet var faktisk der legevakta er nå. Rett der borte var spisskammerset til tørrmaten, sier Randi og peker ut av vinduet mot inngangen til legevakta.

Da Randi fylte 60 år kom en ny runde med utfordringer. Etter en antibiotikakur utviklet Randi eksem på hendene, noe som førte til at hun ikke kunne jobbe ved kjøkkenet. Men hun ble ikke hjemme av den grunn.

– Da tok jeg jobb som portør og kjørte møkkete klær og søppel. Sekkene med klær var veldig tunge. Eksemen gikk heldigvis over og jeg kom etter hvert tilbake på kjøkkenet. Det var rett før åpningen av den nye kantina, slik den står i dag, forteller hun.

Det har begynt å summe rundt oss i kantina. Det er lunsjtid. Ansatte fyller bordene i det lyse lokalet. Det har blitt kø i kassa.

– Det er fint å se alle de ansatte, og særlig alle de nye unge. Jeg vil si det er en annen arbeidsplass her nå enn da jeg begynte. Færre tunge løft og mye er tilrettelagt. Det er innført regler for det meste, sier Randi.

– Jeg tror det hadde vært kroken på døra for Kongsvinger sykehus hvis vi ikke hadde blitt en del av Ahus. Det er flott å se den positive utviklingen. På kjøkkenet opplever jeg det er få utskiftninger. Samtidig er jeg redd for at Kongsvinger er en litt for liten by til at ungdommen velger å bli her livet ut. Det er derfor sentrumsutviklingen er så viktig. Det bør bli enda mer attraktivt å bo her. For arbeidsoppgavene ved sykehuset er spennende, sier Randi.

Hun tar en kort titt på telefonen. En venninnetur senere på dagen, til Røgden på Finnskogen, nærmer seg. 

– Vi skal skravle og kose oss noen dager. Og så er jeg så heldig at mannen min kjører meg.

Blir det jobbing i sommer da?

– Nå er jeg 73 år og tar fortsatt vakter når jeg blir tilkalt. Så jeg regner med det blir litt i sommer også. Jeg vet ikke når jeg skal pensjonerer meg på ordentlig. Jeg kan gjerne jobbe til jeg blir 80. Du vet, Kongsvinger sykehus, det er hjemme det.