Testikkelkreft

Behandlingsprogram,

Testikkelkreft er en av de hyppigste kreftformene hos unge menn i dag. Sykdommen opptrer oftest i 20-40 års alder og har en meget god prognose med moderne behandling.

Les mer om Testikkelkreft
Informasjon fra helsenorge.no

Testikkelkreft

Kreft i testikkelen deles inn i to hovedtyper: seminom og non-seminom. Seminom oppstår oftest på et senere tidspunkt i livet enn non-seminom.

Symptomer på testikkelkreft

Testikkelkreft har ofte få symptomer. De mest vanlige er

  • lettere smerter, som ømhet og tyngdefornemmelse i testikkelen
  • en følbar kul i testikkelen
  • testikkelen øker eller avtar i størrelse
  • konsistensendring i testikkelen
  • forstørrelse av brystkjertlene (gynekomasti, som imidlertid er normalt og forbigående under puberteten)
  • nyoppståtte ryggsmerter
  • hoste uten forkjølelse, og som vedvarer
  • hevelse eller blodpropp i ben

Tyngdefornemmelse og endring i størrelsen på testiklene kan være eneste symptom.  Det er naturlig at testiklene ikke er helt like i størrelse, men endring bør man reagere på.

Kjenn jevnlig på testiklene. Da kan du raskt oppdage forandringer, smerte eller ømhet. En slik jevnlig kontroll vil også avdekke konsistensendring eller kul i testikkelen, det vil si at den syke testikkelen blir hardere eller mykere enn den friske testikkelen.

Forstørrelse av brystkjertlene kan oppstå på grunn av produksjon av østrogenproduserende elementer i svulsten.

Nyoppståtte ryggsmerter kan skyldes økende hevelse av lymfeknutene (retroperitoneal glandelsvulst).

Hoste kan være forårsaket av spredning til lungene eller brystbenet.

Hevelse eller blodpropp i beinet kan oppstå fordi en blodåre er i klem eller tilstoppet.

Disse symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Kreftforeningens råd er at dersom symptomene varer i over 3 uker, bør du ta kontakt med en lege.​

Les mer om Testikkelkreft (helsenorge.no)

Innledning

Det finnes to hovedtyper testikkelkreft, seminom og non-seminom. Testikkelkreft rammer vanligvis unge menn, men kan forkomme hos alle menn etter puberteten. Gjennomsnittsalderen ved seminom er 35 år, mens den ved non-seminom er 28 år.

Henvisning og vurdering

Du blir henvist til urologisk avdeling ved Kirurgisk klinikk etter primærutredning hos fastlegen.

1. Utredning

Legen vil undersøke testiklene ved å kjenne på dem for å finne ut om begge er harde eller forstørret.

Lymfekjertler på halsen og i lysken undersøkes. Legen kjenner også på brystene for å kjenne om brystkjertlene er forstørret. Deretter gjøres flere undersøkelser for å kunne stille en presis diagnose.

Les mer om  Blodprøve



 

Les mer om  CT-undersøkelse
Les mer om  Ultralydundersøkelse


 

 

CT blir kun tatt om det faktisk er påvist kreft.

Det skal tas vevsprøve av den friske testikkelen dersom det er testikkelkreft av typen germinalcelle i familien, ved sterilitet (infertilitet) eller dersom testikkelen har skrumpet. Vevsprøve av begge testikler ved germinalcellesvulst utenfor testikkelen.

Det tas også prøve av spermiene med tanke på å fryse ned sæd før behandling. 

2. Behandling

Behandling av testikkelkreft avhenger av hvilken type kreft det er, hvilket stadium og hvor utbredt sykdommen er.

Pasienter uten tegn til spredning (stadium 1)

Når det gjelder den videre behandling av sykdommen din (etter fjerning av testikkelen), finnes det 2 alternativer:

Les mer om  Forebyggende cellegiftbehandling

Forebyggende cellegiftbehandling

Cellegift, også kalt kjemoterapi eller cytostatika, er medisiner som brukes for å behandle selve kreftsykdommen. Cellegift ødelegger kreftcellene. Også friske celler skades, derfor opplever mange ulike bivirkninger av cellegift.

1. Før

I forkant av forebyggende cellegiftbehandling vil det bli gjort noen undersøkelser av deg, og det blir tatt blodprøver. I tillegg vil du få informasjon om den planlagte behandlingen og eventuelle bivirkninger som den kan gi.

For noen pasienter vil det også være behov for en CT-undersøkelse.

1 time før kurstart skal du ta kvalmestillende tabletter, om ikke annet er avtalt.

2. Under

Forebyggende cellegiftbehandling med Karboplatin

Dette innebærer behandling med 1 cellegiftkur (Karboplatin), etterfulgt av nøye kontroller i 10 år. Cellegiften gis intravenøst, direkte i blodåre. Dette gjøres på poliklinikken og tar ca. 1 time, og du trenger ikke innleggelse.

Det er viktig at du drikker mye under behandlingen.

Forebyggende cellegiftbehandling med BEP

Dette innebærer behandling 1 cellegiftkur (BEP) som gis over 5 dager, samt at du må tilbake etter 15 dager for påfyll av et av medikamentene som du har fått. Cellegiften gis intravenøst, direkte i blodåre. Dette gjøres på poliklinikken og tar dag 1 - 5 ca. 6 timer, og dag 15 ca. 30 minutter.

Medikamentene som gis heter Bleomycin, Etoposid og Cisplatin.

Det er viktig at du drikker mye under behandlingen. På dag 1 - 5 vil du også bli veid 2 ganger per dag.


 

3. Etter

Etter behandlingen kan du reise hjem. Du vil bli nøye fulgt opp med kontroller de neste 10 årene.

For å lindre kvalme, anbefales det at du drikker mye (minst 2 liter pr dag) de neste 3 - 4 dagene etter behandlingen.

 

Bivirkninger Karboplatin

Den mest plagsomme bivirkningen er kvalme som i stor grad forebygges ved hjelp av kvalmestillende medisiner. Antall hvite blodlegemer synker forbigående etter ca. 1 uke etter behandlingen. Dette medfører at du kan bli mer utsatt for infeksjoner. Også blodplatene kan synke noe, men sjelden så mye at dette medfører risiko for blødninger. Etter ca. 2 uke er vanligvis blodverdiene normalisert.

Behandlingen gir vanligvis ikke håravfall.

Bivirkninger BEP

Behandling med BEP gir nedsatt immunforsvar. Det er viktig at du sier fra dersom du skulle få feber eller andre tegn på infeksjon de første fire ukene etter behandlingen.

Totalt hårtap forventes. Du får refundert utgifter til parykk / hodeplagg.

De fleste vil oppleve kvalme etter behandlingen, men grad er svært individuelt. Du vil få kvalmeforebyggende og kvalmelindrende medisiner. Dette gis enten som intravenøs infusjon (direkte i blodåre) eller tabletter.

Bleomycin kan gi feber/ influensafølelse. Dette kan forebygges med Paracet før infusjonen, spesielt på dag 15.
Cisplatin og kvalmeforebyggende medikamenter kan medføre treg mage/ forstoppelse.

Vær oppmerksom

Fordelen med å gi en forebyggende cellegiftkur er at 60 - 70%av tilbakefall forhindres. Risikoen for sen bivirkninger etter en cellegift vurderes som liten.

Ulempen med forebyggende cellegiftkur er at den kun virker hos 60 - 70%. Det vil si at du må følges opp like hyppig og like lenge som pasienter som kun følges med kontroller. I tillegg har 80 - 85% ikke mikroskopisk spredning av sykdommen, og dermed ikke behov for denne behandlingen.

 

 

Pasienter med spredning av testikkelkreft, og pasienter i stadium 1 som får tilbakefall av sykdommen

Les mer om  Cellegiftbehandling

I sjeldne tilfeller kan det være aktuelt å behandle testikkelkreften med stråling.

Andre behandlingsmetoder

Ved langt kommen kreft hvor sykdommen ikke kan helbredes foreligger det nå en rekke muligheter både til livsforlengende behandling og god symptomforebygging og symptomlindring.

Les mer om  Lindrende behandling

Lindrende behandling

 

Mange pasienter med livstruende sykdom vil ha behov for lindrende behandling. Lindring vil kunne oppnås ved behandling med ulike typer medikamenter, samtaler og praktisk bistand fra ulike helsearbeidere.

 

Lindrende behandling (palliasjon eller palliativ behandling) har som mål å gjøre livet best mulig, både for deg og dine pårørende i alle faser av en alvorlig sykdom. Hovedfokuset er å forebygge og lindre symptomer som smerte, kvalme og depresjon, samt gi hjelp ved åndelige/eksistensielle utfordringer og andre problemer som alvorlig sykdom kan føre med seg.

Lindrende behandling skal tilbys alle som trenger det, uavhengig av diagnose, prognose og bosted. Den enkelte helsearbeider kan gi god hjelp, men ofte vil personer med ulik yrkesbakgrunn samarbeide for å gi deg og dine pårørende best mulig behandling og oppfølging. Et godt samarbeid mellom helsearbeidere ved sykehuset og i kommunen er sentralt.

Pasienter med behov for lindrende behandling kan være svært forskjellige. I en tidlig fase kan noen være fullt arbeidsføre til tross for at en sykdom ikke kan kureres. I en senere fase kan pasienter være sterkt hjelpetrengende. Ofte møter vi pasienter med kreft, men også pasienter med alvorlig hjerte- og karsykdom, kroniske lungesykdommer og nevrologiske sykdommer kan ha behov for lindrende behandling.

I dag utgjør kreftpasientene den største andelen pasienter som får spesialisert lindrende behandling i Norge. Moderne kreftbehandling gjør at flere pasienter lever lenger med sykdommen, og nesten alle kreftpasienter trenger kvalifisert behandling for lindring av smerter og/eller andre plagsomme symptomer de siste levemånedene. I tillegg vil pasienter som lever lenge med kreft som en kronisk sykdom, ha behov for lindrende behandling og omsorg i perioder av sykdomsforløpet.

Ofte må vi vurdere hvor langvarig og hvor mye behandling vi skal gi for selve kreftsykdommen. Ditt ønske og din kunnskap om sykdommen er vesentlig å ta hensyn til. Allmenntilstanden din har også stor betydning for hvilken behandling du bør få. Noen ganger må en behandling påbegynnes for å se hvordan den virker på pasienten og kreftsykdommen. Når vi skal planlegge, starte og avslutte behandlingen er vi avhengig av informasjon fra deg og dine pårørerende, i tillegg til at du har en god dialog med legen. Du skal få informasjon om hva som er hensikten med behandlingen du blir tilbudt.

Tverrfaglig samarbeid

Mange ulike yrkesgrupper samarbeider ofte for å gi deg og dine pårørende best mulig behandling og oppfølging. Under er en del tilbud listet opp. Tilgjengeligheten av disse vil variere fra sykehus til sykehus, du vil få informasjon av din lege om hva du kan benytte deg av.

Leger og sykepleiere ved sykehus

Legene og sykepleierne har ansvar for den medisinske behandlingen ved sykehusene, inkludert lindrende behandling. Samarbeid med andre yrkesgrupper og/eller palliativt team er ofte nødvendig, men personalet på sengeposten eller poliklinikken har hovedansvaret når du er på sykehuset.

Fastlegen og sykepleiere i kommunen

Fastlegen er en sentral støttespiller når du er alvorlig syk, og har ansvaret for oppfølging når du er hjemme. Både du, pårørende og spesialisthelsetjenesten bør tilstrebe å holde kontakt med fastlegen gjennom hele sykdomsforløpet. Informasjon om fastlegeordningen finnes på www.helfo.no.

Sykepleierne i kommunene står for det meste av pleie og omsorg, både i hjemmetjenesten og på sykehjem. De koordinerer sammen med fastlegen kontakt med annet helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

Fysioterapeut

Alvorlig sykdom kan føre med seg ulike utfordringer og plager. Fysioterapeuten kan blant annet hjelpe deg med funksjonstrening, symptomlindring, tilrettelegging og mestring av en endret hverdag.

Ergoterapeut

Alvorlig sykdom kan gi utfordringer med mestring av daglige aktiviteter. Ergoterapeuten kan bidra med trening, tilpasning eller tilrettelegging av daglige aktiviteter, samt formidling av hjelpemidler.

Klinisk ernæringsfysiolog

Inntak av mat kan være en utfordring ved alvorlig sykdom. En klinisk ernæringsfysiolog kan hjelpe deg med å få tilpasset kostholdet til din situasjon.

Sosionom

En sosionom hjelper deg og dine pårørende med de sosiale konsekvensene av alvorlig sykdom. Det handler om å gi informasjon, råd og veiledning, og hjelpe med søknader og annet papirarbeid.

Prest/diakon

Prester og diakoner som arbeider i helsevesenet har spesialkompetanse. De kan tilkalles hvis du eller dine pårørende har behov for å snakke med noen om det å ha en alvorlig sykdom. Det er alltid du/pårørende som bestemmer tema for samtalen. Dette kan for eksempel være åndelige eller eksistensielle spørsmål rundt sorg og krise, personlige eller familiære problemer. Sykehuspresten eller diakonen har lang erfaring med å snakke med mennesker i sorg og krise. Det er også mulig å bli satt i kontakt med representanter fra andre tros- og livssynssamfunn.

Psykolog

Psykologer kan hjelpe deg og dine pårørende med å leve med en alvorlig sykdom. De kan også være en støtte ved store endringer eller kriser, og når pasienter og pårørende føler seg usikre, engstelige eller nedstemte. Psykologiske tiltak kan ofte bidra til bedre lindring også av fysiske symptomer som kvalme, smerte og søvnproblemer.

Palliativt team

Et palliativt team består av ulike helsearbeidere som er spesialister i lindrende behandling. Teamet har medlemmer fra noen eller alle yrkesgruppene nevnt over. Teamet kan hjelpe der det er behov, også hjemme hos deg eller på det lokale sykehjemmet. Sammen med kommunehelsetjenesten, deg selv og dine pårørende legger teamet en plan for hvordan videre behandling og oppfølging skal foregå.

På en del sykehus har det palliative teamet ansvar for en egen sengeavdeling for lindrende behandling. Kommunale sykehjem kan også ha slike enheter, eller et gitt antall senger som er øremerkede for pasienter som trenger lindrende behandling.

Nettverk i kreftomsorg og lindrende behandling

Det finnes nettverk av ressurssykepleiere i kreftomsorg og lindrende behandling i alle deler av landet, og i de aller fleste helseforetak og kommuner. Nettverk med fysio- og ergoterapeuter er også tilgjengelig i flere fylker.
Ressurspersonene i nettverkene har kompetanse og særlig interesse for lindrende behandling. De kan gi råd og informasjon om tilgjengelige tilbud og tilrettelegging i hjemmet. De kan også være gode samtalepartnere som kan gi informasjon og veiledning om bivirkninger av behandling, og om lindring av symptomer.

Individuell plan

Dersom du har behov for tjenester fra forskjellige instanser i sykehus og kommune, har du rett til en individuell plan med oversikt over de ulike tjenestene og kontaktpersoner. Den individuelle planen skal utformes sammen med deg og dine pårørende, og bør inneholde dine ønsker og mål for pleie og behandling. Initiativet til å opprette en individuell plan kan enten komme fra deg eller fra helsepersonell.

1. Før

 

Du vil ofte, både ved innleggelse og ved poliklinisk time, bli bedt om å svare på spørsmål om behov, ressurser og eventuelle plager du har. Dette kan gi en god oversikt over symptomene du har, og være et godt utgangspunkt for kommunikasjon mellom deg og helsepersonalet. Mange synes det er en fordel å ha med en pårørende til timen eller innleggelsen.

Kartlegging av plager

Det er avgjørende at du selv angir egne plager (symptomer) når helsepersonell skal planlegge og vurdere hva som er god behandling for deg.

Alle pasienter med behov for lindrende behandling, bør få opplæring i hvordan de skal bidra til å kartlegge sine egne symptomer, som regel ved hjelp av spørreskjema. Hvilke symptomer du opplever, og i hvilken grad, varierer ut fra sykdommen, hvilken fase av sykdommen du er i og fra pasient til pasient. Grundig kartlegging både før behandlingen starter og gjentatte ganger underveis er derfor viktig.

2. Under

 

Første gang du kommer til en poliklinikk eller sengeavdeling, har du en samtale både med sykepleier og lege, og legen undersøker deg.

Hvilken videre utredning som gjøres, og hvilken behandling som gis, vil avhenge av problemstillingen og av hvilke plager du har. Plager og symptomer som kan oppstå og trenger bedre lindring er for eksempel smerte, kvalme, ernæringsvansker, forstoppelse, søvnmangel, tungpust og depresjon. Mange ulike faggrupper samarbeider om å gi deg best mulig behandling. Dine pårørende kan også få også tilbud om samtale.

Ofte gis det medisiner som demper dine symptomer. For kreftpasienter kan også strålebehandling eller cellegiftsbehandling tilbys. I enkelte tilfeller kan kirurgiske inngrep være aktuelt.

Noen pasienter har behov for ekstra oppfølging og behandling. Denne behandlingen kan gis som dagbehandling, innenfor poliklinikkens åpningstider. Dette kan være blodoverføringer eller annen medisinsk behandling, eller vurderinger om du trenger innleggelse på sykehus. Dagbehandling kan foregå på enerom med både seng og stol for pasienter som skal få gjennomført planlagt behandling, eller som trenger hjelp til akutte tilstander.

3. Etter

 

Sykehuset samarbeider tett med helsearbeidere i kommunen. Før utskrivelse eller hjemreise etter en poliklinisk time, tar sykehuset kontakt med kommunen dersom det er nødvendig. Ofte lages en behandlingsplan. Viktig informasjon om kontaktpersoner, telefonnummer og medikamenter som skal brukes, skal være oppdatert. Noen ganger kan en individuell plan være til god hjelp. Denne inneholder kontaktinformasjon, samt oversikt over dine egne og dine pårørendes ønsker og behov.

Kontroller og oppfølging

Kontroller ved sykehuset og hos fastlege avtales etter behov. Selv om du har faste kontroller ved sykehuset, er det viktig ha jenvlig oppfølging hos fastlegen.

Dersom du er svært svekket, og det er vanskelig å dra til fastlegen når du er hjemme, kan fastlegen komme hjem til deg. Du kan også få oppfølging av ressurssykepleier eller en kreftkoordinator i kommunen. Etter avtale med fastlegen kan sykepleier og lege reise ut fra sykehuset til pasienter som er hjemme og ikke kommer seg til sykehuset. Dette blir vurdert i hvert enkelt tilfelle.

Hvis du får plager som er vanskelige å håndtere hjemme, kan det være aktuelt med et kort opphold på sykehjem eller på en spesialisert enhet for lindrende behandling. Målsettingen kan være rehabilitering og trening, justering av symptomlindrende behandling eller tilrettelegging i hjemmet før hjemreise.

Kommunen, Kreftforeningen og andre organisasjoner har ulike tilbud til pasienter og pårørende, inkludert tilbud til barn og unge som pårørende. Ansatte i Kreftforeningen kan også gi informasjon i skoler og barnehager.

Hjemmetid

Mange pasienter som får lindrende behandling ønsker å være mest mulig hjemme. For å få til det er det viktig med et godt samarbeid mellom sykehus, helsearbeidere i kommunen, pårørende og pasienten selv. Svært mange helsearbeidere har god kunnskap om, og erfaring med, omsorg for alvorlig syke pasienter i hjemmet.
Pårørende kan få fri fra jobben og få utbetalt pleiepenger fra NAV for å pleie en slektning i hjemmet. Denne ordningen kan brukes i til sammen 60 dager, som kan fordeles over tid og mellom flere pårørende. Du finner informasjon om denne ordningen på www.nav.no.

Når døden nærmer seg

Når døden nærmer seg, oppstår det ofte usikkerhet og spørsmål hos pårørende. Helsepersonell kan være en god støtte i denne fasen. Å vite hva man kan forvente og hva som er tegn på at døden er nært forestående, kan helsepersonell ofte svare på. Forløpet ved et dødsfall er forskjellig fra person til person. Likevel er det noen tegn som kan tyde på at døden nærmer seg:

  • Nedsatt behov for mat og drikke
  • Forandringer i pusten
  • Endret bevissthet og sosial tilbaketrekning fra livet
  • Sengeliggende med økt søvnbehov
  • Døsighet

Også i livets siste fase kan vi oppnå god lindring av plager hos de aller fleste, både på sykehus, på sykehjem eller i hjemmet.

Hjemmedød

Mange pasienter ønsker å dø nærmest mulig hjemmet, eller i eget hjem. Det er viktig at slike ønsker blir formidlet til pårørende og helsepersonell. I mange tilfeller er det mulig å få til. Et nært samarbeid mellom pasienten, pårørende og kommunehelsetjenesten blir ekstra viktig i denne fasen.

Sorg

Den enkleste definisjonen av sorg er reaksjon på tap. Sorg brukes mest i forbindelse med at noen dør, men pasienter og pårørende kan også sørge over tap av funksjoner, sosialt liv og felles aktiviteter. Mens den pårørende skal miste ett menneske, skal den syke miste alle, og denne foregripende sorgen begynner før tapet. Både før og etter dødsfall sørger mennesker svært forskjellig. Noen gråter mye, andre gråter lite eller ikke i det hele tatt. Noen etterlatte søker ro og alenetid, mens andre kjenner behov for aktivitet og sosialt liv. Det finnes ingen mal for hva som er riktig sorg. Når et familiemedlem dør, er det vanlig å kjenne på tomhet og ensomhet, og det kan være krevende å ha overskudd til å komme i gang med meningsfulle aktiviteter, være sosial, knytte nye kontakter og bygge opp en tilværelse uten den som er død. Det er ikke uvanlig å «se» og «høre» den som er død. Jobb eller andre aktiviteter kan for mange gi nødvendig hvile fra de tunge tankene. Å se i album, snakke om avdøde, le og gråte sammen er måter å bearbeide tapet på.

Naboer og venner har stor betydning for mange, noen ved å gi praktisk hjelp, andre ved fellesskap eller samtale om sorgen. Som nabo og venn er det viktig å tørre å ta kontakt, bidra praktisk og spørre om hvordan det går, men la den sørgende bestemme hva det skal snakkes om. Hvis en etterlatt ikke opplever bedring etter et halvt til ett år, kan det være grunn til å oppsøke fastlegen sin og bli henvist til profesjonell hjelp. Tilbud om sorggrupper finnes mange steder. Informasjon om dette kan finnes ved å kontakte for eksempel Kreftforeningen eller Den Norske Kirke.

Barn og unge i sorg trenger trygge voksne som er nær dem, ivaretar dem, snakker med dem og prøver å opprettholde hverdagslivet i størst mulig utstrekning. Barnehage og skole bør kobles inn slik at barna kan følges opp. På samme måte som voksne bør barn få tilbud om å se den døde og delta på minnestund og begravelse.

Lindrende behandling

3. Oppfølging

Etter gjennomført behandling følges du tett med legeundersøkelser, MR/røntgen og blodprøver. Kontrollene følger internasjonale retningslinjer og vil gjennomføres i fem til ti år etter endt behandling.

fastlege eller annen helsetjeneste overtar som primærkontakt

Kontakt

Praktisk informasjon

Personlige eiendeler

​Vi gjør oppmerksom på at sykehuset ikke kan ta ansvar for klær og andre personlige gjenstander som medbringes. Vi anbefaler at du har minst mulig med deg.

Taushetsplikt

Som helsepersonell er vi bundet av taushetsplikt. Det innebærer at vi ikke kan besvare alle spørsmål over telefonen selv til nærmeste pårørende. Du kan eventuelt ringe pasienten direkte.

Ønsker du å dele bilder fra tiden på sykehuset?

Ta hensyn når du tar bilder. Husk at ansatte har det travelt.
Det kan være uheldig å forstyrre dem i arbeidet.

Det er ulovlig å spre bilder av medpasienter og ansatte uten samtykke.

Vis varsomhet og respekt for personvernet.

Fant du det du lette etter?
Tilbakemeldingen vil ikke bli besvart. Ikke send personlig informasjon, for eksempel epost, telefonnummer eller personnummer.