Habilitering - psykiske lidelser hos personer med utviklingshemming

Å stille diagnosen psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming er komplisert og krever samarbeid mellom familie, helsetjenesten i kommunen og sykehus. Det er særlig viktig å se på utviklingsforløpet for å finne ut når sykdommen startet. Hvor langvarig problemene har vært, gir en pekepinn på hvordan behandlingen bør være. Personer som har hatt uoppdaget psykisk lidelse i flere år, kan trenge langvarig behandling.

En særlig utfordring ved å stille en diagnose er det at symptomer på forskjellige psykiske lidelser ligner på hverandre. Det vil si at samme symptom gir grunnlag for å mistenke flere tilstander. For eksempel kan energitap (kraftløshet) kobles til både depresjon og schizofren psykose. Det er også slik at på samme måte som i befolkningen for øvrig, så har personer med utviklingshemming gjerne symptomer på flere psykiske lidelser samtidig. For eksempel har personer med psykotisk lidelse vanligvis symptomer på angst, depresjon eller tvangslidelse i løpet av sykdomsforløpet.

Utredning av psykisk lidelse hos de med utviklingshemming er vanskelig av flere grunner. Først og fremst grunnet vansker med å fortelle om symptomene (tegn på sykdom). Utredning av psykisk lidelse i den generelle befolkningen baserer seg vanligvis på to kilder: Personen selv forteller om sine plager og symptomer, og vi observerer endret atferd. Når den ene hovedkilden til informasjon er begrenset, vil utredning og diagnostisering basere seg på observasjon av atferd, i tillegg til informasjon fra personer som har kjent personen over lang tid.

At personen selv ikke kan fortelle om kjernesymptomer, for eksempel opplevelse av angst eller sansebedrag (hallusinasjoner), gjør at prosessen med å sette en diagnose kan ta lang tid. Diagnoser som blir stilt hos personer med mer alvorlig grad av utviklingshemming, medfører alltid usikkerhet.

Hvis endret atferd ikke blir sett på som et tilleggsproblem, men som en del av funksjonshemmingen, kan psykisk lidelse blir oversett. Dette gjelder spesielt stress-symptomer, søvnforstyrrelse, uro, irritabilitet og verbal eller fysisk aggresjon. Slike vansker øker med alvorlighetsgraden av utviklingshemming og også samtidig autismespekterforstyrrelse.

Alle typer psykososial behandling (samtalebehandling, gruppebehandling, undervisning om sykdommen osv) må tilpasses både grad av utviklingshemming og eventuelle tilleggsvansker som autismespekterforstyrrelse. Pasienten bør alltid ha med seg en følgeperson til samtale, gruppe eller annen behandling slik at det som skjer hos behandleren kan videreføres mellom timene.

Personer med utviklingshemming som har akutt psykisk lidelse som krever døgnbehandling, blir vanligvis innlagt ved allmennpsykiatriske akuttavdelinger.

For personer med psykose eller alvorlig stemningslidelse (bipolar lidelse, depresjon eller mani) anbefaler vi en kombinasjon av legemidler og miljøbehandling, samt oppfølging av fagpersoner med kunnskap og erfaring.

For personer med angst- og belastningslidelser anbefaler vi psykologisk behandling uten medikamenter. Hvis tilstanden er alvorlig og miljøbehandling ikke er tilstrekkelig, anbefales det i noen tilfeller bruk av SSRI-preparater (et legemiddel som brukes i behandling av depresjon). I motsetning til behandling av psykose og stemningslidelse hvor medikamenter er sentralt, er det ved angst- og belastningslidelser de psykologiske og ikke-medikamentelle behandlingsformene som har dokumentert best effekt. Slik behandling er krevende for den det gjelder, og de fleste vil være helt avhengig av en profesjonell omsorgsgiver gjennom hele behandlingsforløpet.

Familien er en naturlig del av samarbeidet om utredning og behandling av psykisk lidelse. Nærmeste pårørende bør derfor være med på møter med både med sykehuset og kommunehelsetjenesten.

Sykehuset veileder de som har ansvar for den kommunale omsorgen med direkte og indirekte tiltak for å sikre at personens videre bedring og for å forebygge tilbakefall. Kommunen får mulighet til å bygge spesifikk kompetanse rundt personen de har ansvar for gjennom denne prosessen.

Det blir laget en plan for oppfølging av helse, (inkludert kriseplan), der dette blir sett på som hensiktsmessig.