Hvordan kan vi forhindre at en dårlig oppvekst går i arv?

Foreldre som selv har vokst opp med vold, traumer eller omsorgssvikt bærer ofte med seg en frykt; hva vil det egentlig si å være en god forelder, og tenk om jeg gjør det samme mot mitt eget barn? Nå har forskere ved Ahus funnet ut hvordan mønstre han brytes.

 – Motivasjonen min var å forstå hvorfor det noen ganger må gå så langt at foreldre mister omsorgen for barna sine, sier forsker Heidi Fjeldheim.

 Forskningsprosjektet til Heidi Fjeldheim har tittelen «To repeat or not to repeat – how can we prevent intergenerational transmission of adverse childhood experiences?». På norsk omtales det også som «Løvetannmødre».

Hun har brukt nærmere fire år på doktorgradsarbeidet, med utgangspunkt i erfaringer fra sped- og småbarns-arbeidet ved BUP Øvre Romerike. Her har hun gjentatte ganger møtt familier som har strevd gjennom flere generasjoner.

Studien følger 20 familier med ulike utfordringer, fra depresjon og helseplager, til samlivskonflikter og økonomiske vansker.

Felles for dem er ikke nødvendigvis diagnoser, sosial status eller bakgrunn, men oppvekst. De har alle opplevd betydelige belastninger som barn.

– Det som går igjen, er en uro for om de klarer å bli annerledes enn sine egne foreldre. Når de selv skal bli foreldre, vekkes gamle erfaringer til liv. Mange vet godt hva de ikke vil gjøre, men mindre om hva som skal til for å være en trygg og god forelder. Døgnet har 24 timer. Flere har gitt uttrykk for hvordan man skal fylle disse timene med noe man rett og slett ikke helt vet hva er, sier Fjeldheim.

Et sentralt funn i forskningen er hvordan press og stress påvirker foreldrerollen.

– Særlig når vi blir veldig stresset, kan vi se våre egne foreldre i oss selv, forklarer hun. Dette gjelder særlig i småbarnsperioden, en tid som i seg selv er krevende.

– Å få barn er overveldende for de fleste. For disse familiene, der mange har egne plager, dårlig økonomi og lite støtte, blir belastningen enda større.

I slike situasjoner øker risikoen for at gamle handlingsmønstre gjentas, selv når man ønsker det motsatte, påpeker Heidi Fjeldheim.

I studien har også sju terapeuter som jobbet tett med familiene blitt intervjuet. Ett viktig funn som er gjort er at relasjon og tillit er helt avgjørende.

– Mange av foreldrene har lite erfaring med å stole på andre. Da går mye av terapien med til å bygge nettopp det, sier Fjeldheim.

Behandlingen må også tilpasses hver enkelt familie i langt større grad enn vanlig. For å bygge tillit trenger man mye tid. 

Det finnes ingen standardoppskrift.

– Vi må vurdere alt; samtaler, hjemmebesøk, videoarbeid, parterapi eller samarbeid med voksenpsykiatri. Det er komplekse liv, og hjelpen må speile nettopp det, sier Fjeldheim.

Et av de viktigste begrepene i studien handler om balanse.

– Vi snakker om å finne balansen mellom «engler og spøkelser», sier Fjeldheim.

«Spøkelsene» er de vonde erfaringene fra barndommen som vold, omsorgssvikt og traumer. Disse får ofte stort fokus.

Men forskningen viser at det ikke er nok.

– Vi må også lete etter «englene», altså de gode erfaringene, ressursene og styrkene som finnes, selv hos mennesker med tøffe oppvekster. Dette kan være små ting som for eksempel en trygg voksen eller et godt minne.

– Hvis vi bare fokuserer på risiko, overser vi det som kan bidra til endring. Det er viktig at vi også tar leter etter og bruker de gode tingene som har skjedd, sier hun.

Selv om risikoen er reell, er ikke negative mønstre uunngåelige.

– Mange klarer å bryte med det de selv har opplevd, understreker Fjeldheim.

Felles for dem er ofte at de får støtte, enten fra nettverk eller hjelpeapparatet, og at de tør å be om hjelp.

I studien rapporterer flere foreldre at de opplevde nettopp dette. Flere av de som har deltatt sier de har opplevd å bli sett, tatt på alvor og har blitt møtt med skreddersydd hjelp. 

– Når tilliten først er der, åpner de seg om det som faktisk skjer i hverdagen. Det er da vi kan jobbe konkret med endring.

Det er fortsatt en jobb å gjøre for å nå de som strever mest, understreker hun.

Hun håper forskningen kan bidra til bedre tiltak, og at flere familier får den hjelpen de trenger, tidlig nok.

– Vi har her funnet måter å jobbe på som vi ser fungerer. Nå er det viktigste at kunnskapen faktisk blir brukt, og at vi videreutvikler de erfaringene vi har gjort oss, avslutter hun.