Hjelp for voksne med alvorlige spiseforstyrrelser

Frokosten er unnagjort, det er formiddag og rolig i oppholdsrommet på Ski. Dagens måltider spises til faste tider med en halvtimes pålagt hvile etterpå. Maten skal bli i kroppen, den skal ikke provoseres ut igjen. Muligheten til trening er begrenset. 

Måltidene legger rammene for mye av døgnet hos Enhet for spiseforstyrrelse (EFS)  - både for dagpasientene og de som bor der hele døgnet. Marte er en av dem. Hun er i starten av 30-årene og har fått hjelp flere ganger før.

– Jeg håper det er denne gangen jeg får det til og ikke får noe tilbakefall.  Samtidig kjenner jeg på en uro. For hvordan kan det bli etterpå? Dette skal jo ikke være som noen ferie der man bare reiser tilbake til det gamle. Jeg håper jeg kan klare å lande på en normal vekt en gang og ikke gå tilbake til gamle mønstre. 

Pårørende? 
23. mai begynner nye kurs for pårørende. Informasjon og påmelding på Ahus.no  – Pårørende til pasienter med spiseforstyrrelser

Forberedt på å leve med det 

For Marte begynte spiseforstyrrelsene i tenårene. Siden har de kommet og gått på ulike måter. Marte tenkte til slutt at hun bare fikk leve med det; med oppkast hver dag og et strengt regime rundt maten. Det var jo tross alt noe hun var vant til. 

I åtte år fungerte hun med spiseforstyrrelser samtidig som hun studerte og jobbet. Hun begynte med behandling, tok imot ulike tilbud, var innom EFS og fortsatte i en langtidsgruppe. Da hun på ny ble anbefalt behandling ved EFS, nølte hun. Men så innså hun alvoret og takket ja til en døgnplass.  

I dag er ønsket å bli frisk, men hun synes det er utfordrende å måtte gå gjennom behandlingen. 

– Min beste støtte her er å ikke være alene til måltidene. Og kanskje også å ha noen å snakke med før og etterpå. Jeg tenker mye på om jeg vil klare å holde kostplanen min over tid. Jeg overspiser og kaster opp mye. Det er det som er vanskeligst når man som jeg lever og bor alene. 

Navnet hennes er byttet ut. Marte har vært sykmeldt og det er mange som ikke vet hvorfor. Behandling med døgnplass på Ski varer i tolv uker, og man må ha permisjon fra jobben og være borte fra mange av sine vanlige aktiviteter. 

7 år i snitt

Forskning viser at det i snitt tar 7 år før man blir frisk fra en spiseforstyrrelse. Spiseforstyrrelser regnes som en av de to mest alvorlige psykiske tilstandene man kan rammes av. 

– Det gir en høy grad av funksjonssvikt. Sykdommen blir en del av hele hverdagsprosjektet. Det at pasientene kommer hit hver dag og at intensiteten i behandlingen er så høy som den er, viser hvilket omfang sykdommen har, sier Rolf Kristensen. Han er psykologspesialist og har vært med på å bygge opp avdelingen fra en liten sengepost til en enhet med kapasitet på inntil 18 pasienter.  

Behandlingsopplegget er stramt og alt er i gang fra første dag, både samtaler og terapi og jobben med å spise nok og riktig. 

- Pasientene har veldig ofte regler og systemer rundt mat. Det er viktig at vi møter deres rigiditet med samme rigiditet hos oss. Derfor har vi et veldig stramt opplegg, mest faste assisterte måltider, pålagt hvile etter maten og ellers mange faste avtaler med grupper og behandlere, sier klinisk sosionom og familieterapeut Lillian Svilosen. 

Frykt for behandling 

En av dem som har fått hjelp er Lene (51). Også hun har levd med spiseforstyrrelser i ulike varianter helt fra 13-årsalderen. Hun har kastet opp, overtrent og latt være å spise. Vonde opplevelser og tap av familiemedlemmer har gitt dårlige perioder. Sommeren i fjor ble hun så dårlig at psykologen og fastlegen hennes fikk sendt henne til EFS. 

Det var mye hun gruet seg til da behandlingen skulle begynne.
 
– Jeg hadde ikke veid meg på 20 år. Det gruet jeg meg veldig til. Men mest av alt var jeg redd for å blottlegge meg for andre. Og for fellesmåltidene. 

I starten var gruppen som kalles «Her og nå» noe av det vanskeligste hun var med på. Her skal man møtes, uten plan eller styring, og bare la praten gå. 

– Man blir nærtakende, og man blir redd for all oppmerksomheten man får. Men etter hvert var det den gruppen jeg ble mest glad i. Jeg lærte å lytte bedre, å kommunisere bedre og å sette ting i perspektiv. Vi som deltok hadde jo mye til felles, forteller Lene.  

Jobber parallelt 

Behandlingen ved enheten handler både om mat og om psykisk helse. Men det er i matfatet kampen står, sier Lillian Svilosen. 

– Pasientene våre har brukt en strategi for å orke stå i livet de lever. Deres verktøy mot ubehag har vært å la være å spise eller å kaste opp eller trene bort maten. Når vi fjerner verktøyet, står de igjen med ubehaget. 

Det kan Lene bekrefte. 

– Som voksen har jeg hatt kontrollen over spisingen som en slags flukt og en måte å kontrollere andre ting i livet på.  Som ungdom handlet det mer om utseende. 
Hun hadde aldri trodd hun skulle ha spiseforstyrrelser som 50-åring. Før tenkte hun at dette bare var noe som rammet ungdom. 

Å kunne ta en is

Ikke alle pasienter har hatt en tidlig debut. Flere har fått spiseforstyrrelser sent i livet. Det kan for eksempel ha vært en historie om overdreven trening som har ført til skader og treningsstopp. Et dramatisk kutt i matinntaket kan bli neste steg for å regulere vekten.

Å være normalt fri for bekymringer rundt maten er en drøm for mange. Flere tidligere pasienter forteller om hvor stolte de er når de endelig har kunnet spise en is i solen uten at det har ført til for mange tiltak for å bli kvitt kaloriene.
Rolf Kristensen og teamet rundt ham må innse at det ikke er alle som lykkes.  

– Vi hjelper mange, men når ikke alle. Det får vi ikke til. Men vi prøver hele tiden å finne ut hvem som har nytte av dette og hvem som ikke har det. Vi vet at forandring tar tid, og at det er mye ambivalens, sier han. 
Lykkes man ikke, er det likevel mulig å få en ny sjanse. 

Ingen stor vektøkning

Etter siste behandling har Lenes frykt for å gå opp i vekt blitt mindre. 

– Det som kanskje har hjulpet meg mest, har vært å se at jeg ikke legger på meg selv om jeg spiser mer. Før kunne jeg spise bare et knekkebrød til frokost - nå spiser jeg et par brødskiver. Kostholdsplanen er streng, og det har vært skummelt med større porsjoner. Men det går fint, sier hun.

Minst like viktig har det vært å gå til samtaler og terapi. 

– Jeg føler selv at jeg har fått en indre ro og at jeg kanskje ikke er så redd for å gå glipp av ting rundt meg. Jeg ser også lettere sammenhenger og årsaker til at ting er som de er. 

I dag er Lene opptatt av å fortelle andre med spiseforstyrrelser at det går an å få hjelp.

- Jeg har blitt bra. Men det er helt avgjørende at man selv er motivert. Jeg kan ikke utelukke at det kommer vanskelige tanker eller et lite tilbakefall, men jeg føler meg så frisk som jeg kan bli. Familien min og mine aller nærmeste ser i alle fall tydelig at jeg har forandret meg. 

Om behandlingstilbudet på Ahus.no - Enhet for spiseforstyrrelser