Behandlingen ved hjertesvikt har som siktemål å korrigere årsaker til hjertesvikt, å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre og å behandle tilleggssykdommer. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte intervensjoner. Alle bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer.
Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i det daglige liv og dermed redusert livskvalitet. For både pasienten og pårørende er det derfor viktig å ha kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager. Du må selv ta ansvar for sykdommen og bør følge de råd som gis med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste enkelttiltaket for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.
Store studier har vist bedring av både symptomer og prognose ved bruk av moderne medisiner mot hjertesvikt.
Kirurgisk og kateterbasert behandling
Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt for utvalgte pasienter der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter eller hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe. Hos et fåtall pasienter med hjertesvikt i endestadiet kan hjertetransplantasjon bli aktuelt.
Behandling av trange kransårer
Dersom utredningen viser trange eller tette kransårer, kan det bli aktuelt med «utblokking» av disse årene (PCI) eller kransårekirurgi (by-pass-operasjon). Hvilket av disse alternativene som er best i ditt tilfelle, blir bestemt i et hjerte-team bestående av hjerteleger, hjertekirurger og annet relevant personell. Noen ganger beslutter legene at behandling av kransårene ikke er tilrådelig fordi forventet nytte er liten eller risikoen er høy.
PCI gjøres som en forlengelse av koronarangiografi, som er en røntgenundersøkelse av hjertets kransårer (se utredning). PCI (utblokking) er en teknikk som brukes for å utvide trange områder i hjertets kransarterier.
Utblokking av kransarterier (PCI)
By-pass-operasjon er et større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassen åpnes og overfladiske årer fra din egen legg eller årer fra innsiden av brystkassen brukes for å omgå de trange områdene av kransårene.
Behandling av trange eller lekke hjerteklaffer
Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Tradisjonelt har dette vært utført med åpen hjertekirurgi i full narkose.
I de siste årene har man også kunnet reparere klaffer med kateterbasert teknikk hos utvalgte pasienter:
TAVI
Ved kateterbasert behandling av trang hovedpulsåreklaff (TAVI) føres en sammenleggbar, kunstig klaff gjennom pulsåren fra lysken til klaffestedet, der den nye klaffen spiles ut og klemmer den gamle klaffen inn i åreveggen. Du er innlagt på sykehus dagen før og noen dager etter inngrepet. Selve behandlingen gjøres på en operasjonsstue uten behov for full narkose. Først legger legen inn et sentralt venekateter og en midlertidig pacemaker via en blodåre på halsen din. Når dette er på plass kan selve klaffeoperasjonen begynne. Du blir stukket i en stor blodåre i hver av lyskene. Du får røntgenkontrast gjennom den ene lysken. Via den andre lysken føres et kateter inn og opp til hjertet. Den nye hjerteklaffen din er på forhånd krympet og montert på et leveringskateter. Når den nye klaffen er i riktig posisjon festes den inne i den gamle, som presses ut mot veggen og fungerer som feste for den nye. Til slutt trekkes kateteret ut igjen og innstikkstedene i lyskene blir lukket. Operasjonen varer vanligvis 2 -3 timer og skal ikke være smertefull. Du får avslappende og smertestillende medikamenter som gjør at du kanskje vil sove en del under operasjonen.
Mitraclip
Hos et fåtall pasienter kan det bli aktuelt å reparere en lekkasje i klaffen mellom venstre for- og hjertekammer, mitralklaffen, med kateterteknikk. Denne behandlingen foregår i full narkose på en operasjonssal. Det føres et kateter via lysken og gjennom blodbanen opp til hjertet. Ved hjelp av røntgengjennomlysning og ultralydveiledning via spiserøret lokaliseres mitralklaffen. Deretter føres MitraClip® -systemet inn. På enden sitter metallklipsen, som kardiologene vil forsøke å "fange" klaffeseilene med. Når begge seilene er "fanget" blir de klipset sammen. Klipsen frigjøres, og innføringshylsen trekkes ut igjen. Innstikkstedet i lysken blir lukket med et lite sting. Til slutt legges trykk på lysken med en såkalt «Femo-stop» for å forhindre blødning. Du blir værende innlagt på sykehus i ett eller flere døgn etter prosedyren.
Implanterbare innretninger
Hjertesviktpacemakere eller såkalte biventrikulære pacemakere tar sikte på å synkronisere sammentrekning av hjertet, og man bruker derfor tre ledninger, en til høyre forkammer, og en til hvert av hjertekamrene. De som er aktuelle for dette er vedvarende symptomer tross adekvat medikamentell behandling, betydelig redusert pumpefunksjon og brede hjertekomplekser.
En implanterbar defibrillator (ICD) – hjertestarter – er en pacemaker som kan avgi støt med høy energi (20-30 Joules) slik at en alvorlig hjerterytmeforstyrrelse avbrytes. ICD er således en «forsikring» som kan benyttes hos pasienter med høy risiko for å utvikle slike hjerterytmeforstyrrelser.
Mange pasienter med akutt hjertesvikt trenger forbigående behandling med forskjellige typer hjertepumper mens de ligger på sykehuset. Et lite utvalg av pasienter med hjertesvikt og svært dårlig prognose kan få lagt inn en kunstig hjertepumpe som du kan leve et relativt normalt liv med i påvente av en hjertetransplantasjon, eller dersom hjertetransplantasjon av ulike grunner ikke er aktuelt.
Hos utvalgte pasienter med hjertesvikt i endestadiet, dårlig prognose og god organfunksjon for øvrig er hjertetransplantasjon et alternativ når legene ikke når målet med annen behandling. Tilgangen på organer er svært begrenset, så det er bare et lite antall pasienter som får tilbud om hjertetransplantasjon etter nøye vurdering av sykepleiere, hjerteleger og hjertekirurger i samarbeid med annet helsepersonell på Rikshospitalet. Hjertetransplantasjon gjøres etter svært omfattende utredning og krever livslang innsats både fra pasienten og fra helsevesenet.
Hjertetransplantasjon på Rikshospitalet (på oslo-universitetssykehus.no)